Vel vel. Brønnøysund, tirsdag 13. mars:
07.00: Avreise fra Røyrvik. Brynjar har sørget for at bilens hardt belastede batterier har fått tilgang til litt strøm i natt også. Nok en dag i Challenger, som den også heter. Og for en utfordring det ser ut til å bli...
Bobilen humper avgårde over telehiv og andre blødende veisår. Vi kan ikke gjøre annet enn å lukke øynene og kjøre videre. Vi glemte å pakke med oss rykende fersk asfalt, og tar selvfølgelig selvkritikk for det.
Stringswing-gutta tok ellers livet med ro og kjørte forbi bratte fjell og fjorder som ingen menneskeøyne før hadde sett. Dette var dagens oppladning foran oppgjøret med Brønnøysund. Det skal bli stas å komme tilbake dit, og vi forventer faktisk enda mer folk enn de 21 som var der i fjor, selv om vi som var der hadde det helt fantsisk. Også Leif : )
kl 11.00: Vi ankommer Brønnøysund Registeret. Der må alle innom før de får lov til å kjøre videre på turné. Alle måtte registreres og veies. Sånn er det bare! Det er et hus fylt av mystikk og hemmeligheter, men også muligheter for den som vet å benytte seg av det. Ensemblet gjorde det. Vi fikk mat. Som gjentjeneste gav vi Registeret og 150 av dets ansatte en forsmak på kveldens konsert. Direktøren, represen-tanter og onkler tok oss vel imot. I Brønnøysund blir man behandlet bra. Det tyder på at de må ha det veldig godt i kommunen. Mange av de ansatte her dukket også opp på kveldskonserten senere. Levende reklame kan nok vise seg å ha sin hensikt. Så kanskje det er tingen da? Rett og slett.
På hotellet ble vi gladelig tatt imot – og det må sies at det var Thons Hotel i Brønnøysund. Siden bobilen nå hadde blitt satt bort på et bedre sted i håp om evige tekniske løsninger,valgte Jarle denne gang å overnatte på en hotellkjede han ikke er medlem av. Det var sikkert en tøff kamel å svelge, men noe han ikke skulle komme til å angre. Her skal dere nettlesere få se hvordan en uanmeldt inspeksjon kan avsløre uverdige boforhold på turné. Det må understrekes at dette er utenfor hotellets ansvarsområde!
Vel vel.
Det er en glede igjen å få stå på en scene i Brønnøysund, og det er mye takket være det arbeidet som Brønnøy Jazz Forum har gjort. Denne gangen også i samarbeid med Brønnøysund Registeret. De har stått hardt på, og vi er også veldig takkenmlige for arbeidet som er nedlagt. Alt av nødvendig lys og lydutstyr som kan være med å løfte konserten er på plass. Lydprøven gikk bra og vi kunne dermed nyte et herlig måltid med kinesisk denne dagen. Kan anbefale det i Brønnøysund, om du er fastboende eller bare tilfeldigvis må innom Registeret en tur.
Til konsert møtte ca 50 publikummere og det var nok til å fylle lokalet sånn tålelig opp. Publikum gav oss en glimrende respons, og vi fikk en kjempefin kveld på scenen.
Hemnesberget, onsdag 14. mars:
På morgenen før vi forlater Brønnøysund er det rominspeksjon...
Her ser vi Jarle som tydelig er tatt på sengen tidlig om morgenen:
Ensemblet gjør klar for avreise til Hemnes. En strekning som skulle ta ca 4 timer. Det er jo ingen sak for oss. Men hvordan vil Challenger mestre dette? Dens 185 ville hester er heldigvis beredt til å trekke oss videre nordover. Men snart skulle vi få ane konsekvenser av batteriproblemene og kaoset i det elektriske anlegget.
Ryggelyset står på, når motoren er skrudd av. Signal om elektriske trapper lyser rødt. Skiftenøkkel lyser rødt. Det lyser en "g". Spilltanken lyser. Snart lyser det også i stille grender.
Motoren går men vifta som gir varme i bodelen vil ikke slå seg på. Brynjar blir veldig oppgitt. Dette er snart krise.
Gutta må kle seg med ull og skjerf. Det er skummelt å bli syk nå.. selv om vi faktisk er på vei til en lege i salen. Ja, for lederen av Hemnes Jazz Forum er nemlig også lege på Hemnes. En allsidig og hyggelig lege er han.
På vei mot Hemnesberget kjører vi med frost i bartene, og holder oss i live med nødproviant som er utlagt ved ulike depoter (les bensinstasjoner)...
Ensemblet er i likhet med Hemnes Jazz Forum fulle av forventninger til kveldens konsert. En vindusfabrikk er åstedet der alt kommer til å foregå for åpen scene. Men du må jo betale selvfølgelig. Skulle bare mangle. Arrangørene på Hemnes har slitt med dårlig økonomi det siste halve året og har vært nødt til å ta opp personlige lån for å holde liv i klubben. Det er trist men desverre forståelig at det blir sånn. Vi hører fra flere klubber at det er vanskelig å få økonomien til å bli bærekraftig. Og med så mye dugnadsarbeid som legges inn i dette må det jo skape stor frustrasjon. Pengene finnes - i det sentrale kultur-Norge. Dette er et fordelingsspørsmål av sentralt anliggende, og det burde vært øremerket penger til distriktene med en gang. Alle kommuner fortjener et minstekrav av kulturtilbud!
Uansett, vi ankommer Hemnesberget og blir innkvartert privat hos legen og Jazz-entusiasten Trond Rydsaa. Han og hans elskverdige kone Elisabeth tar oss imot med åpne armer til sitt eget lune og trivelige hjem. Det er stor grad av hjertevarme her og vi føler oss raskt som hjemme. Og dette viser tydelig dugnadsånden som råder i distriktene.
Trond og Elisabeth som er veldig glad i vilt disker opp med Finnebiff til de avmagrede og langveisfarne musikantene i CSSE. Håndplukket kantarell og røyksopp. Hjemmelaget tyttebærsyltetøy og rognebærgele. Poteter og rosenkål. Tenker noen fikk vann i munnen nå ja! Ensemblet kan bekrefte at dette smakte helt utrolig godt.
Legen på Hemnes gjør i stand frokost og foretar dessuten en rask helsesjekk på ensemblets utslitte musikere, før de må fare avsted igjen. Han konkluderer med at gutta er i generell god allmen form, men at det også kan være et par utfordringer. Vi sier ikke mer om dette foreløpig, annet enn at vi faktisk var innom apoteket....
Hm... for en til å tenke. Turnélivet er noe for seg selv.
Så drar vi videre mot nye mål. Vi ser frem til en hyggelig tur langs den blå vegen og den storslåtte og vakre Helgelandskysten, som bringer oss til Meløy. Den blå veg kalles denne kystveien, og på vei mot ........ her svevde det en majestetisk ørneflokk over hodene våre som fulgte med oss hele veien frem til verdens ende. Her var vi kommet til verdens ende, for veien sluttet bare helt plutselig i havet. Vi trodde nå at turnéen også var slutt. Men så etter et par timer dukket en ferje opp av tåka, og vi var reddet. Challenger går fortsatt videre. Men så, rett ved Svartisen, har det nettopp gått et ras ut i veien. Det er en farlig tid på året, når det mildere og store snømasser er i bevegelse. Raset sperret bare den ene veibanen, så vi smatt forbi. Tankene går til dem som lever med denne risikosporten hver dag... Og vi var glade for å ha passert Svartisen.
Så, Vel fremme ved Ørnes Hotel i Meløy kommune. På Ørnes er det store forventninger og det er forhåndsbestilt 30 billetter til konserten. Det gleder oss voldsomt og gir ekstra god medvind og motivasjon. Klart vi liker det. Hanne Barvik ved Meløy`s kulturkontor sørger for skikkelig god mottagelse. Alt er helt perfekt. Plakatene er blitt spritet opp med stjerner og greier. Nærkanalen og Meløyavisa sørger for å fortelle innbyggerne at det er musikk på gang. Lyd og lysfolk stiller med skikkelig bra utstyr og flinke folk. Lydprøven går radig unna, og alt sitter perfekt. Vår mann på lyd kan bare lene seg tilbake og nyte konserten som en annen publikummer. Vi er veldig fornøyde.
Dagens kosthold for ekstrem-stringwingerne er som følger, og dette er tabeller som vi følger meget nøye og veier hver dag;
kyllingsalat (Per Einar) gram, kylling (Brynjar), laks (Miguel), ur (Marius ), uer (Jarle) og kjøttkaker (Per). Tro ikke annet enn at dette er nøye planlagt og konferert med de aller ypperste av ernæringsspesialister med bachelor i musikk og spes.ped.
KL 20.30 står vi på scenen og kunne skue utover en skikkelig fin gjeng som gledet seg like mye som vi gjorde. Salen ved Ørnes Hotell var fullsatt med 75 betalende tilskuere!
Ensemblet driver godt fremover. Bassvikar, Per, er i storform. Jarle har ryddet flere nye soloer ut av sin koffert. Hvor skal dette ende? Moro er det iallefall.
Hotellet kokte av spilleglede og applaus, i en godartet spiraleffekt. Vi er strålende fornøyd med publikummet og ser allerede frem til å komme hit igjen!Vi takker for et raskt, proft og hjertelig godt møte.
Nå er det bare å komme seg fort til sengs, i morgen er det opp klokka 05.15. Challenger skal forhåpentlig legge 47 mil bak seg.
Men ikke alle har lagt seg. Miguel (undertegnede) sitter oppe og skriver om ensemblets mange forunderlige opplevelser. Det er deadlines å holde. Røyken ligger tett, og fremfor seg har han kun lyset fra denne skjermen. Alene med sine tanker og inntrykk fra dagen. Det er bemørkt i rommet og uendelig stille. Lyden av nachspiel fra Per Einars rom har sluttet å klinge: to gitarkamerater med vibrerende strenger har endelig besluttet å legge av swingen for i kveld. Men tro ikke at det slutter allikevel...
KL 05.30 Ensemblet står ikke opp, men kommer seg allikevel mirakulsøst avgårde som andre zombier gjør det. Nå haster det med kaffe. Brynjar er klar som sjåfør og bilen er lastet med reint og skittent, kabler og uskrevne postkort.
Vi er på vei til Vesterålen og Myre. Bobilen er fremdeles så kald at det er påkrevd med skjerf, lue og anorakk hele den lange veien. Per kjenner at kulda begynner å få tak i kroppen, og symptomer som skjelvinger, krampe og istapper i skjegget melder seg allerede. Han sier at han kjenner en begynnende forkjølelse også. I tillegg er han selvfølgelig redd for å få koldbrann. Det vil jo kunne sette hele stringswing-ekspedisjonen i fare.
Akkurat da bilen stanser for mer kaffe, på første depot (bensinstasjon ved Saltstraumen), er ting i ferd med å utvikle seg i gal retning. Miguel er så forfrossen og forkommen at han ikke klarer å holde på vannflaska si. Han mister totalt kontrollen på den og det renner ut over hele setet i bilen. Puta blir kliss gjennomvåt. Han tar seg da den frihet og plassere den til tørk ved vifta, den som ikke fungerer lenger. Og gutta, de aner jo ingen verdens ting om hva som har foregått. Miguel var strålende fornøyd med å sette puta til tørk, og slumret lykkelig videre i sitt tørre sete.
Turen fortsetter i regn, snø og vind, helt til Per farer opp og brøler; "Hva faen er dette? Det er jo helt vått her, for helvete!! Det blir stille og bilen stanser brått. Brynjar lurer på om det er lekkasje. Eller noe nytt i forhold til det tekniske (selvfølgelig). Og banner og steiker han også. Ja, for vi er jo tross alt i Nord-Norge. Miguel kan ikke annet gjøre enn å be om tilgivelse (for banninga). Han burde selvsagt advart om puta. For, Per kunne jo ikke vite at puta stod på gulvet for å tørke. Miguel tenkte selvfølgelig ikke lenger. Ikke fordi han ble lobotomert ved sist legebesøk. Men han trodde kanskje puta ville tørke av seg selv.
Per må ta av seg buksa, og han får akkurat det blikket som når en liten gutt har gjort i buksa si. Vi andre ler rått! Egentlig en perfekt start på dagen. Og Brynjar vet råd, og låner Per sin egen termodress, den som han bruker til å fylle olje med.
Milene går og øyet er festet i den hvite horisonten med de blå hullene. Det er en frihetsfølelese å la blikket hvile over denne utsikten. Tankene flyr av seg selv. Trenger ikke gjøre noe, bare være. Sånn fortsetter det i flere timer. Dette kunne vare evig. Det er Vesterålens kraft som fanger blikkets sjel, og samtidig gjør fri.
Tanker går også til kveldens konsert. Og de er helt åpne for fantasien. Vi vet ingenting om Myre. Vi har aldri vært der før. Men det står sikkert en sjark der. Forhåpentligvis. Det er jo en utdøende rase som blir spist opp av fabrikktrålerne... ikke samme sjarmen gitt!
Da vi ankommer Myre er det en stor hval som har inntatt sentrum. En stor hval står til utstilling. Det kan være en hedersplass, dersom den står der for å minne oss på at den må beskyttes. Hvis ikke blir det bare et trist museum over det som en gang var..
På hotellet hvor vi bor og spiller er det et kjempesmil til en meget hyggelig daglig leder som møter oss. Hun heter Tove. Service kommer helt naturlig for henne. Vi takker deg for mottagelsen! Du er alle tiders. Her fikk vi bruke scanner og vaska klærne til Per Einar.
Ved frokost er ensemblet et lystig lag som stadig ser fremover. Endelig hadde vi hatt mulighet til å sove ut. Og det trengtes. For det ble jo tross alt en ganske så sen kveld i går.
Når bagasjerommet er fylt opp og Brynjar har tatt på solbrillene, da kjører vi, og ser tilbake på gode minner fra Myre. Nå konsentrer vi oss om Narvik. Narvik er en fin by som vi kjørte forbi i fjor da vi hadde vår nord-norge turné. Bare gode minner fra det altså. Det er klart, etter en slik suksess som vi hadde igår, så må man ta vare på alle gode minner for å takle det store forventingspresset. Fortsatt i Nordland fylke er vi fullt klar over at livet swinger, og det vil forhåpentligvis også ensemblet gjøre i kveld....
Da vi kjører inn i Bjervik skjer det noe forunderlig. En svart skygge for solen. Det er ingen solformørkelse. Det bare glir sakte forbi himmellegeméet og viser sin mytiske skikkelse, som en ravn. Er det et illevarslende tegn om kvelden som kommer, eller er det bare et vakkert syn som vi er så heldige å få se?
Nærmere Narvik kommunegrense får vi kanskje et svar, da nok et signal fra naturen åpenbarer seg for oss. Universets stemme. Kodet for det våkne blikk. Som en veileder av visdom. Det er Kong Vinter selv som står bak dette. Han vil ønske oss velkommen til Vinterfestuka i Narvik på sin storslåtte måte. Så igår kveld var han ute og la han sin tunge snø over alle bjerkens grener, for å tvinge dem til å knele. Slik blir denne mottagelsen en ganske så majestetisk velkomst for stringswing-ekspedisjonen. Noe de aldri har sett maken til. Alle trær i hele kommunen bøyer seg fremover og bukker så dypt de kan, så de nesten glipper røttene sine opp av jorda. Her er det virkelig ingenting å si på mottagelsen!
Og da vi ankommer sentrum er det tydelig å se at festen er i gang. Stolte menn bærer sine rallarhatter, mens vakre kvinner er kledd i elegante kjoler. Det koker i byen, og vi blir nesten litt flaue over alt oppstyret. Men det er jo festival! Veldig moro for ensemblet å få et slikt første møte med Narvik. Det girer én jo opp litt ekstra?
Her skal vi spille i Folkets Hus og greier. Også det innbyr til fest! Ja, fest er jammen ordet..
I anledning av ensemblets besøk til Narvik har enkelte av ensemblets groupies tatt fly fra Oslo for å oppleve sine favoritter live. Vi kan ikke understreke nok hvor mye det gleder oss!
At det faktisk er noen vi kjenner fra før, noen som står i nært slektskap, det har vel ikke så mye å si? Det er jo utrolig artig uansett!!! De fikk jo autografer av ensemblet og fikk være med oss backstage.
KL.2030 går ensemblet på scenen foran ca 70 publikummere som gir oss en skikkelig kraftsalve av mottagelse. Kveldens åpningsnummer "It don't mean a thing if it ain't got that swing" blir møtt med ville jubelscener. Folket i Narvik er ikke beskjedne, de er heller rause på tilbakemeldinger. Her skal det swinges! Vi har tydeligvis fått et hyggelig og godt grunnlag for videre samarbeid.
Konserten ble avsluttet med stil og stående applaus. CSSE gjorde med glede et par ekstranummer og stemningen i ensemblet var helt på topp. Det var godt å få litt trøkk igjen, etter gårsdagens morsomme jobb.
Vi Kjører fra Narvik kl. 12.00 og skal være i Sortland for lydprøve kl 17.00. Denne løypa kjenner vi. Ingen har noe imot en reprise av de flotte naturinntrykk som denne veien gir.
Ensemblet gleder seg til gjensynet med den blå byen i Vesterålens gap!
Per holdt på å velte en kaffekopp ved en bensinstasjon...
Mottagelsen i Sortland er veldig hyggelig. Aller først må vi finne oss et blått hotell. Ved dette hotellet er det Twist å få med seg på rommet også. Fint hotell og greie folk. Rett nedi gata med de blå lyktesolpene er det lydsjekk. Ved siden av hermetikkfabrikken ligger et sted som heter Stedet. Der spiller CSSE på kulturuka i Sortland altså. Sortland Jazz Klubb har av Norsk Jazz Forum blitt kåret til årets jazzklubb så da blir jo forventningene store. I denne klubben setter man musikken i sentrum, og det er absolutt ingen selvfølge. Og vi er meget fornøyde med denne innstillingen fra klubben.
Sjarmerende kvinner tok oss imot på beste måte. "Hei, vil dokker ha kaffe guta?" Her på Stedet er det en varm og god atmosfære, fra betjening og fra jazzklubben. Menneskelig, ekte god service! Lydprøven tok litt tid. Det ser ut til at det ligger noen lydfeller i lokalet. Men lydmannen gjorde en absolutt hederlig jobb, og Sortlands lydhøre publikum skulle få gode lytteforhold.
Det nærmer seg konsert og de 6 sultne stringswingerne må nå forberede kroppene på disse ekstreme belastningene som ligger foran dem. Marius og Miguel bestilte en Spermasetthval på deling. Herlig magert og mørt måltid i peppersaus. Per Einar hadde bakt laks og var strålende fornøyd, spesielt med broccolien! Per som hele turnéen har jaktet på Skrei, måtte nøye seg med en Bacalao i stedet. Han sier i en kommentar til stringwing.no at "Fisken var bra, men potetene var litt råe. Den burde også vært mer spicy.." Jarle fikk Lam og tar selvkritikk for at han glemte å bestille poteter, men synes ellers det var et fortreffelig måltid.. Brynjar hadde seg en saftig og god kylling. Alt i alt en kjempefin oppladning til kveldens konsert.
KL 20.30 blir CSSE presentert av jazzklubbens leder, Steinar Kjelden. Ensemblet er spillekåte og klare for fullsatt lokale, som er ca 70-80 tilskuere. Et herlig publikum, må sies!
I løpet av turnéen registrer vi at stadig flere av det yngre publikum kommer til våre konserter, og det er også veldig hyggelig. Det er en levende og god kommunikasjon mellom ensemblet og publikum hele veien. Det er nå ihvertfall ensemblets egen "objektive" vinkling av saken. Det er deilig å stå på scenen her i Sortland! Ekstranummer blir etterspurt og levert prompte, med største fornøyelse. Etterpå blir vi bedt på te og kaker, også det er hyggelig. Ensemblet takket høflig nei, og gikk på det blå hotellet for å forberede seminar. KL 23.30 får vi allerde servert frokosten (nattmat) av betjeningen på hotellet. Dette er en utrolig bra service og meget sjelden man opplever. Tusen takk!
Til slutt vil ensemblet få takke hele den glade gjengen ved Sortland Jazz Klubb. Veldig hyggelig å være hos dere.Og vi takker endelig vårt publikum for kjempestemning, og ønsker dere en herlig musikalsk ny vår. På gjensyn alle sammen!